Wednesday, June 29, 2011

Historisk Onsdag: Enerhaugen


(foto: riving av bygård på Enerhaugen tidlig 1960-tall)

I god museumsånd, starter jeg Historisk Onsdag med Enerhaugen, en av Oslos mest omstridte rivingssaker, som fremdeles får byens befolkning til å sukke og gremmes, når de tenker på det som en gang var.... (ps de aller fleste bildene tilhører Oslo Bymuseum og finnes på oslobilder.no)




(foto: 1904)






Enerhaugen var en av forstedene i det gamle Kristiania, som vokste fram i tiden etter 1814, da den industrielle revolusjon var gryende og byen sto foran et paradigmeskifte. Kristiania var blitt hovedstad, og var også på vei til å bli en moderne by, med eget universitet, egen stortingsbygning og etterhvert et eget slott. Samtidig vokste industrien fram, særlig langs Akerselva og ved havna, og med den kom den enorme befolkningsveksten. i 1801 bodde det ca 9000 mennesker i byen, i 1901 drøyt 227 000. Disse menneskene måtte bo et sted, og leiegårdene skjøt opp overalt, fra øst til vest, og overalt midt i mellom.





(foto: 1925)






Det var likevel ikke alle som hadde råd til å bo i leiegård, og små forsteder vokste fram utenfor bygrensene, f.eks. i Pipervika, og på Enerhaugen. Her ble det kun bygget i tre, folk satte opp sine egne små hus, og noen leide av andre. Enerhaugen ligger på en høyde, ovenfor Grønlandsleiret (i Oslo!) og området vokste raskt. Rundt 1850 foregikk en voldsom bygningsvirksomhet, og til tross for at Enerhaugen egentlig lå utenfor bygrensene, fant man det klokest å legge området inn under byens politi.








(foto:1950)






Enerhaugen var altså et av byens aller fattigste og mest trangbodde strøk. Det var høy arbeidsledighet, både alkoholisme og prostitusjon, ingen av husene hadde innlagt vann, noe som var vanlig i bygårdene, og de små trehusene var trekkfulle og dårlig isolerte, med lavt under taket og utedoer. De store koleraepedemi i Kristiania på 1800-tallet, rammet Enerhaugen hardere enn de andre forstedene. Nærmeste vannpost lå i begynnelsen på Galgeberg, først i 1859 kom vann og kloakkledninger til strøket. Det var store barneflokker, og familiene kunne bo opptil 10-12 mennesker på ett rom, med delt kjøkken. Man leide ut rom, til tross for at man nok kunne trengt plassen selv, for å spe på økonomien.






(foto: ca.1950)






Utover 1900-tallet forandret Enerhaugen seg lite. Sakte men sikkert bedret forholdene seg noe, i og med at hele byens infrastruktur endret seg, fattigvesenet ble omstrukturert og barnearbeid avskaffet. Folk fikk et sterkere bånd til sitt nærmiljø, de dyrket små hageflekker, det var godt naboskap, og selv om man ikke kan kalle Enerhaugen idyll (det er ikke særlig idyllisk å måtte hente vann i bøtter midt på vinteren for å lage mat til familien, det gjorde man fremdeles her på 1950 og 60-tallet), var man glade i husene sine og gjorde hva man kunne for å skape hygge med enkle midler.






(foto:1951)






Det var likevel det moderne samfunn som til slutt innhentet Enerhaugen. I 1960-tallets byplanlegging fantes det mange planer for framtids-Oslo. Høyblokker langs Karl Johans gate var en av dem. Motorvei tvers gjennom Slottsparken var en annen. Dessuten skulle den slitne trehusbebyggelsen bort. Man rev på Vaterland og i Vika, og nå skulle man rive på Enerhaugen. Istedet for trehusene, skulle det ruve fire 15 etasjers boligblokker på haugen, med moderne leiligheter. Bort med slummen, inn med det gode liv.










(foto: ca.1957)






Selvsagt ble det protester. Det ble skrevet hjerteskjærende revyviser, folk skrev sin mening i avisene, men det hjalp ikke. I 1963 ble trehusbebyggelsen jevnet med jorden, og Obos startet byggevirksomhet av høyblokker. Kampen om Enerhaugen var tapt. Vi kan forestille oss hvilke skyhøye priser nyoppussede trehus på Enerhaugen ville oppnådd i dag - pittoresk og unikt bymiljø i gangavstand til sentrum - men slik tenkte man ikke dengang. Mange beboere var likevel fornøyde med å flytte fra trekkfulle trehus til moderne og lyse leiligheter, med badekar og moderne kjøkkenfasiliteter i de nye drabantbyene. Innbyggerne i de nye høyblokkene melder også om at de trives. De ruver godt i landskapet, og er et godt eksempel på 1960-tallets byutvikling. Men....det er enda noe mer....





(foto: ca 1960)






Enerhaugen var nemlig ikke det eneste trehusmiljøet som skulle raseres. Det var planer for Kampen, Rodeløkka, Vålerenga og de fleste andre småhusstrøk. Alt skulle bort - det skulle bygges høyt og stort og menneskefiendtlig i betong. Da våknet folk. De hadde sett hva som skjedde på Enerhaugen, og de var rede til å kjempe for husene og bomiljøene sine. De begynte å sparkle, male, pusse og vedlikeholde. De gikk i demonstrasjonstog. De sloss, og de vant. Alle de nevnte bymiljøene fikk leve, og er i dag perler i Oslos indre bystruktur. Politikerne snudde, og min personlige mening er at rivingen av Enerhaugen var det som satte denne bevaringsbevegelsen i gang og vekket folks bevissthet. Vi betalte med Enerhaugen, men vi fikk reddet alt det andre.











Enerhaugen like før riving 1963







Rivingen pågår, mens første høyblokk allerede er på plass














Heldigvis er ikke alt håp ute. På Norsk Folkemuseum på Bygdøy, kan man oppleve noen av Enerhaughusene, som ble bevart og flyttet til museet i 1963. Hele sommeren er husene åpne, man får nykokt kaffe kokt på vedkomfyren, og kanskje pannekaker, rabarbragrøt eller semulepudding? Levende arbeidermiljø anno 1910, anbefales! (det var dagens egenreklame for min arbeidsplass he he) Vannposten er også fremdeles i drift, og står utenfor Johannesgate 12-14












Og som tidligere skrevet; Alfred Næss' kjente vise fra revyen "Folk skal trives" i 1960. En klassisker!



Fant et klipp med sangen og bonus: Akerselva du gamle du grå. Blir det bedre? ("Enerhaugen" begynner på 5.37)






Ta og hvil deg litt du Maja, du har strevd nok som du har



Også glemmer vi at bakom oss står buldozer'ne klar



Skal for gamle Grønland kjerke, for den rosen skal du ha



At du engang fikk a' Maja til å rødme og si ja






Tida har gått, klokka har slått



Det ringer for Enerhaugen


5 comments:

Ania said...

Så gøy å lese! Også at noen av husene på folkemuseet tilhørte Enerhaugen - er det den delen med godisbutikken? Digget det særlig huset som liten (pga innholdet altså :p)

Scrappelise said...

Åååå, så bra og tusen takk Boble-Tove! Får noen tårer i øynene her jeg! Jeg er så glad i alt det gamle og jeg blir nesten fysisk syk når jeg ser at man river/ruinerer det gamle som er så verdifullt. Og du skriver så bra, flott og lærerikt! Gleder meg til neste avsnitt!

Gine said...

Åhhhh sσ flott og lese Tove, ser frem til neste Onsdag allerede

Anonymous said...

Så flott at du tar deg tid til slike innlegg. Mye spennende lesing om et område man trodde at man kanskje kjente......
Tusen takk!
Gleder meg til neste :-)

Cafemocca said...

oi nå ble jeg litt rørt her - koselig å lese og lære. artig med bilder av folk, i datidens klær!

Er litt i folkedraktmodus om dagen da jeg holder på å få sydd bunad!
FIkk forresten veldig lyst å se deg i hallingstakken! bilde?